Språk og historie av Tore Janson

Tore Jansons bok Språk og historie, en oppdagelsesreise er en fin liten bok som tar opp en rekke tema knyttet til forholdet mellom språk og historie. Boken går inn i en flere forskningsdebatter, men forfatteren presenterer stoffet i et lettfattelig og engasjerende språk. Forfatterens formål synes å være å presentere en del forskjellige måter språk og historie kan påvirke hverandre på, gjennom forskjellig eksempler som til en viss grad følgen en kronologi, men som også overlapper hverandre i kronologi. Eksemplene er i all hovedsak hentet fra Europa og Afrika. Boken er opprinnelig skrevet på svensk, men er tilpasset norske forhold, det vil si at et kapittel om eldre svensk er byttet ut med et kapittel om norrønt, samt at en del steder det svensk brukes som eksempel i den svenske utgaven, brukes norsk i den norske utgaven.

            Jansons bok er en lang reise. Den begynner med noen spekulasjoner om når språkene oppstod og ender med noen spekulasjoner om når de vil dø ut. I begge tilfeller gjelder det som et sentralt poeng for Janson at det å snakke språk er en egenskap forbeholdt mennesker. Det vil si at vi ble mennesker først når vi fikk språk, og vi fikk språk først når vi ble mennesker. Forholdet mellom menneskelighet og språk gjøres også til et avsluttningspoeng i boken; Janson spekulerer på om menneskearten kommer til å ha det samme genmaterialet om 2 millioner år. I fall det skulle se helt annerledes ut så kan det jo hende at vi kommuniserer på andre måter, og om så ikke skulle være tilfellet, ja, da snakker vi heller ikke språk i vår betydning av ordet, postulerer Janson.   

Kapitlene er tematisk bygd opp. Enkelte kapitler handler om bestemte språk, andre handler om problemstillinger knyttet til forholdet mellom språk og historie mer generelt. I første kapittel diskuterer Janson både når språkene oppstod, og hvor mange det kan ha vært av dem for tolv tusen år siden. Resonementet hans går ut på å ta for seg san-folket i det sørlige Afrika, som har levd som jegere og sankere inntil for noen generasjoner siden. Jeg blir alltid litt skeptisk når mennesker forsøker å forklare og vise hvorledes forholdene var før ved å peke på hvordan det er nå hos bestemte folkegrupper eller kulturer. Janson presenterer en ekstremvariant av denne måten å resonere på når han skriver at «måten san-folket har levd på inntil nylig, viser oss hvordan livet har artet seg på jorden det meste av menneskenes liv». Når han kommer til ordforrådet hos san-folkene går han enda lengre i å eksotisere dem. De lever, ifølge Janson, i små grupper uten ledere og har verken ord for stater, lovgivning, politivesen, krig eller lignende. De driver ikke med matematikk, og har ikke ord for tall over seks. Her spør jeg meg som leser hvor Janson har denne informasjonen fra, og hvor de han har hentet den fra, har den fra. Er det noen språkforskere som ikke har gjort et tilstrekkelig arbeid med å kartlegge det de eventuelt har satt seg fore å kartlegge? Det kan virke slik. Uansett. Poenget til Janson, og dette poenget er helt sentralt for hele boka, er at mennesker som lever i små grupper og som lever av å være jegere og sankere, ikke bytter over til større språk. Ergo må det ha eksistert omtrent ett språk per tusen eller to tusen mennesker på jorden for tolv tusen år siden, ifølge Janson. Hva skjedde så?

            I neste kapittel går Janson inn på de store språkgruppene. Han diskuterer blant annet Colin Renfrews teori om at de som begynte med jordbruk var de som snakket det indoeuropeiske urspråket og dermed trengte de andre språkgruppene unna gjennom sitt store antall. Men det finnes også andre store språkgrupper som har spredt seg, om ikke i samme omfang, så i allerfall på andre og interessante måter. Av disse er Janson såvidt innom bantusspråk, som ifølge Janson beviselig har spredt seg på samme måte som de indoeuropeiske språkene, det vil si, gjennom jordbruk. Dette kapittelet kunne med fordel vært utvidet med noen ord også om andre store språkgrupper, som dravidiske og semittiske.

            I neste kapittel tar Janson opp skriften. Han hevder at den ble oppfunnet for at stater skulle kunne eksistere og fungere. For at stater skulle kunne oppstå, måtte tilstrekkelig mange mennesker samarbeide om å bygge vanningskanaler fra de store elvene Eufrat og Tigris og Nilen, og det var der de første skriftsspråkene oppstod.

            Så kommer Janson til grekerne. At vår kulturs vugge ligger i det gamle Hellas, er blitt gjentatt til det kjedsommelige. Janson bruker heller ikke unødvendig mye plass på gresk, men presenterer noen interessante innsikter, både med hensyn til klassisk gresk, og om moderne gresk. Fra den klassiske greske kulturen, mener Janson at vi har fått store deler av vår måte å tenke om verden på. Ikke bare begynte grekerne å tenke abstrakt,  det vil si at de lot ord med konkret betydning få abstrakt betydning, de delte også verden inn i vitenskaper: historie, matematikk, fysikk, geografi, filosofi, politikk, økonomi og lignende, er alle ord med gresk opprinnelse. Det betyr at vår måte å dele verden inn på har sin rot i den greske antikken. I tillegg, og dette er kanskje det viktigste av alt, så begynte grekerne å bruke skriften på helt nye måter. De brukte den til å resonnere og å gjengi sin opplevelse av verden. Det er nettopp dette som er forutsetningen for at de kunne utvikle tankene og vitenskapene på den måten de faktisk gjorde, hevder Janson. Et interessant poeng med den moderne gresken er at det en periode eksisterte to konkurrerende skriftformer, hvorav den ene var langt mer konservativ enn den andre. Ikke overraskende ble de to skriftformene fremmet av forskjellige politiske grupperinger, der radikale kjempet for den moderne skriftformen, mens konservative kjempet for den konservative. At det til slutt ble den moderne som vant frem skyldes den helt bestemte moderne historien til Hellas. Under militærdiktaturet ble den konservative skriftformen obligatorisk, og ikke lenge etter juntaens fall ble den moderne språkformen eneste offisiell skriftform.

            Deretter kommer, naturlig nok, et kapittel om latin. Dette språkets historie har Janson skrevet en ypperlig bok om fra før, og han gjentar seg selv bare i liten grad. I Språk og historie lar han heller latin som språkhistorisk fenomen få eksemplifisere noen generelle poenger om språk, som for eksempel hvor viktig der er for et språks utbredelse og fortsatte liv at det eksisterer i skoler.

Det er et poeng det går ann å ta med seg i diskusjoner om språkdød. Så lenge språket læres i skoler har det fortsatt liv. Et annet poeng med latin er at det fotsatte å være spåket for vitenskaplige utgivelser, og vitenskaplig kommunikasjon over landegrensene i mange hundre år etter at Romerrike forsvant. I tillegg har latin gått i allianse med den katolske kirke, hvilket har vært av ikke så liten betydning for dets fortsatte eksistens. I kapittelet om latin tar Janson også for første gang opp temaene språkbytte og språkdød. En styrke ved Jansons bok er hans saklighet. Han henfaller verken til romantisk nostalgi over språkdød eller entusiasme over de store språkenes vekst. Han diskuterer saklig hva menneskeheten mister hver gang et språk ikke lenger snakkes samtidig som han annerkjenner ønsker om å gå over til større språk.   

            I det neste kapittelet tar Janson opp latinens arvinger. Her diskuteres et kjernepunkt i boken, som også tas opp igjen flere ganger. Når blir et språk et språk? Jansons løsning er å la det være opp til språkbrukerne selv å avgjøre. At dette er en problematisk løsning, er noe som blir tatt opp andre steder i boken, for eksempel når det er tale om mennesker som ikke har noe navn på språket sitt. Da må man kanskje ty til andre definisjoner. Men på spørsmål om når latin ble til romanske språk, så velger Janson å kalle de nye språkene for latin helt til språkbrukerne selv satte andre navn på det språket de uttrykte seg på. Og det skjedde først når det fantes så mektige politiske sentrum, i kombinasjon med dyktige forfattere, at de kunne presse sine dialekter over et stort område, og kalle det et nytt språk.

            I neste kapittel skriver han om germansk, norrønt og gammelnorsk. En interessant diskusjon vies den spesielle situasjonen vi hadde i Norge over lang tid der latinske bokstaver og norrøne runer eksisterte side om side i flere hundre år. Ifølge Janson var det første med innføringen av latin at normenn forstod å bruke språk og skrift på en ”hverdagslig” måte.

            Neste kapittel heter Nasjonalspråkenes tid og handler om stater tar tak i enkelte språk og gjøre dem til språket for hele riket. Dette foregår først og fremst gjennom skolene. Dette kapittelet kunne med fordel vært utvidet. Det er et av bokens korteste kapitler, til tross for at temaet er svært viktig. Forestillingen om at språk, folk og statsgrenser på en eller annen måte har en slags essensiell forbindelse er svært, svært utbredt, kanskje spesielt i Norge.

            Det neste kapittelet handler om hvordan Europas språk blir verdensspråk. Janson bruker portugisisk som eksempel for å vise noen av de måtene kolonimaktens språk kan bli brukt på i koloniene etter at de har kastet av seg kolonimakten. Hva gjelder Brasil, kom den samme mekanismen som Renfrew beskriver til å gjøre seg gjeldende da portugiserne kom, det vil si at de hadde med seg jordbruk og greide gjennom sin store populasjon å fordrive de andre (språkgruppene) mer eller mindre. Det hører naturligvis andre ting til denne historien, men poenge er at brasilianere i dag, i all hovedsak vokser opp med portugisisk som eneste morsmål. I de afrikanske koloniene derimot, fantes allerede jordbruket da portugiserne kom, hvilket gjorde at de ikke kunne overgår lokalbefolkningen i antall like lett. Dermed ble heller aldri portugisisk til morsmål for folk flest i de portugisiske koloniene i afrika. Derimot ble det adminstrasjonsspråk, og slik fungerer det også i dag, hvilket er praktisk tatt i betrakning at alle de portugisisktalende landene i afrika har mange folkegrupper med mange forskjellige språk. I asia, på sin side, fikk ikke portugiserne fotfeste i noen store kolonier. Goa og Macao er små områder. I Goa snakker i dag svært få portugisisk daglig, i Macao likeså.

            Deretter kommer to kapitler om hvordan språk oppstår og hvordan de dør. Spesielt kapittelet om hvordan språk oppstår byr på en rekke interessante kuriositeter. Spesielt interessant er det å lese om likhetene som viser seg ved sammenligning av kreolspråk som er oppstått under helt forskjellige omstendigheter, på helt forskjellige steder, basert på helt forskjellige språk. Janson diskuterer også noen av teoriene som er blitt lansert rundt dette merkelige fenomenet, men han avstår fra å støtte den ene eller den andre teorien. I det samme kapittelet omtales også den helt unike språksituasjonen i det lille landet Norge. Der ble det nemlig, under nasjonalismens mest glødende periode lansert, ikke bare ett, men to skrifsspråksvarianter. Et samnorsk ble også lansert senere, men det omtaler ikke Janson. Det sentrale for Janson er den enestående situasjonen at den unge staten faktisk tillot og støttet opp om to skrifsspråk, hvilket potensielt sett kunne vært kime til enda en splittelse. Språket er tross alt en av de viktigste identitetsmarkørene for nasjonalister rundt om i verden, men det har aldri engang vært diskutert offentlig å splitte Norge i en nynorskdel og en bokmålsdel. Derfor synes også Janson det er galt å kalle bokmål og nynorsk for to forskjellige skriftsspråk. Jansons hovedanliggende er her, som tidligere, å fastslå at hvilket språk folk bruker er opp til språkbrukerne selv å avgjøre. Når både nynorskbrukere og bokmålsbrukere mener at det de skriver er norsk, må det bety at norsk er et skriftsspråk med to skriftsspråksnormer.

            Også kapittelet om språkdød byr på interessante og overraskende momenter og perspektiver. Et kuriøst poeng er at på Papau Ny-Guinea, og mange andre steder der språk dør, går folk ikke over til engelsk eller et annet verdensspråk, men som oftest bare til et språk som er noe større enn morsmålet. Ofte kan språkene som vokser til og med være kreolspråk. Han nevner  Papau Ny-Guinea fordi det der antakelig er over hundre språk som akkurat nå er i ferd med å forsvinne fordi brukerne går over til å snakke et kreolspråk ved navn tok pisin (som kommer av ”talk pidgin”). 

            Et kapittel vies også engelsk. At det skulle bli engelsk som kom til å bli omtrent enerådende som verdensspråk er resultat av at flere faktorer har falt sammen. Den siste skjedde i og med Sovjetunionens oppløsning. Det gikk nemlig mot en todeling av den vitenskaplige litteraturen på verdensbasis, der vitenskaplig litteratur ble publisert enten på engelsk eller russisk. Men den kalde krigens slutt var det som et trylleslag hadde forandret den tidligere russiskspråklige vitenskaplige verden. Vitenskapsmenn i den tidligere østblokken gikk raskt over til engelsk. Det er ikke bare vitenskapen som har hjulpet frem engelsken. Engelskens stilling er også hjulpet frem av Storbritanias og USAs koloniseringer. I tillegg har USA hatt en nærmest enerådende posisjon på verdensscenen både politisk og kulturelt i løpet av de siste tiårene, hvilket naturligvis har hjulpet engelsk som språk. Det er med andre ord flere sammenfallende faktorer som har gitt engelsken dens sterke stilling internasjonalt i dag. Desto mer interessant er det at engelsk ikke dominerer en institusjon som tidligere har spilt en vesentlig rolle for språks utbredelse, nemlig religionen. Engelsk er ikke koblet til protestantisk kristendom på samme måte som islam er koblet til arabisk og latin til katolisismen. Amerikanske og engelske misjonærer sprer i liten grad engelsk, men gjør tvert imot et stort arbeid i å oversette og utbre bibler på folkespråk, hvilket i enkelte tilfeller virker mot engelskens utbredelse. Avsluttningsvis i kapittelet om engelsk diskuterer Janson noen av de bildene folk har av engelsk rundt om i verden. Jansons poeng er at er språk er ikke nøytralt. Det er knyttet til historie og samfunnsforhold. For mange menneskers del er engelsk knyttet til brutal undertrykkelse og overtramp mot egen kultur. At det derfor finnes de som kvier seg for å bruke engelsk tross alle fordelene det medfører, er derfor høyst forståelig. Likevel, engelsk sprer om seg. Men det er ikke først og fremst statene USA og Storbritannia sin skyld. Som stater gjør disse ikke mye for å utbre engelskens stilling i verden. USA eksporterer riktignok kultur, men det er først og fremst kombinasjon av massekommunikasjon og den sterke stillingen engelsk allerede har fått som gjør at språket i dag fortsetter å vokse på bekostning av mindre språk. For USA sin del er det også verdt å merke seg at landet aldri har hatt samme type undertrykking overfor språklige minoriteter som for eksempel Norge har hatt overfor samene. At de som utvandret til USA gikk over til å snakke engelsk, var i all hovedsak resultat av egne valg. I dag er det også mange spansktalende som lar være å gå over til engelsk etter at de har flyttet til USA. Landet har da heller ikke noe offisielt språk.

            I det siste kapittelet, som jeg alledere har vært kort inne på, gir Janson noen anslag for hvordan språksituasjonen i verden vil være om 200 år, om 2.000 år og om 2.000.000 år. Kapittelet fungerer litt som en slags oppsummering av de poengene han tidligere i boken har presentert. Hva som fører til språkdød og hva som fører til at språk oppstår, blir gjentatt. Selv om han i boken viser en rekke eksempler på hvordan språk og historie kan virke på hverandre på, så finnes det likevel enkelte generelle konklusjoner det går ann å trekke av historien.          

Nobels vilje, av Fredrik S. Heffermehl

I år, som så mange år før, hadde jeg en vag opplevelse av at Den norske nobelkomiteen har latt andre hensyn enn respekten for Nobels vilje, få styre hvem som får pengene og den heder og ære som følger med arven etter den store oppfinneren. Og som så mange år før har et samlet norsk pressekorps hyllet komiteen og prisvinneren, som skulle de vært pubertale tenåringer i møte med sitt store idol. Ingen kritiske bemerkninger har falt om at testamentets ordlyd har vært så godt som fraværende i forvaltningen av testamentet. Det var derfor en befrielse å lese Fredrik Heffermehls bok Nobels vilje fra 2008, som nå er kommet i ny og utvidet utgave på engelsk.

Heffermehl har ikke bare kompetanse som jurist, noe som gjør ham i stand til å vurdere komiteens forvaltning av testamentet fra et juridisk, arverettslig perspektiv, Heffermehl er også fredsaktivist, og kjenner den fredsbevegelsen som Nobel ønsket å støtte, fra innsiden. Videre har han stor innsikt i hvordan fredsbevegelsen jobber, og hvordan krigsproffitører og militarister jobber, og hvordan styrkeforholdene er dem imellom. Videre har han satt seg godt inn i hvordan Den norske nobelkomieten har jobbet i det drøyet århundret den har eksistert. Og ikke minst har Heffermehl en enestående evne til å formidle sine funn i en overbevisende og lettfattelig prosa. Kombinasjonen av Heffermehls mange kompetanseområder, gir en glitrende, høyaktuell bok, som det gjør vondt å lese. Det gjør vondt å lese boken, for den viser hvor galt nært sagt alt har gått i Den norske nobelkomite, og hvor stort behov det er for å støtt opp om den type fredsarbeid som Alfred Nobel med sin pris ville støtte. 

Innledningsvis poengterer Heffermehl et av de sentrale temaene i boka; nemlig styrkeforholdene mellom fredsforkjemperne og militaristene. Der krigsprofitører og militæret har enorme summer til bruk på lobbyisme og skremsespropaganda, må fredsforkjemperne stort sett jobbe på frivillig basis og bruke mye av sin tid og sine krefter på å skaffe midler. Det var derfor, ifølge Heffermehl, noe i nærheten av et mirakel, og en verdenshistorisk sensasjon, da den styrtrike oppfinneren av dynamitt (han var altså selv krigsproffitør) valgte å testamentere bort arven sin til blant annet folk som jobbet for fred.

            Videre kommer et kapittel om Nobel og kampen om arven hans. Ved siden av at dette er en spennende historie i seg selv, vil Heffermehl tydeligvis understreke hvor sensasjonelt det var at det faktisk ble en pris, og at ikke hele arven gikk med til grådige advokater og slektninger. Så kommer det man må kunne anta er det mest sentrale kapittelet, som boken som helhet dreier seg rundt, nemlig Hvordan tolke Nobels testament? Her går Heffermehl gjennom de gjeldende lover for arverett og stiftelsesrett og viser, gjennom sin egen juridiske tolkning, hva det var Alfred Nobel selv ville med prisen. Heffermehl gjør et sentralt poeng ut av begrepet ”Fredsförfektare”, som dukker opp mot slutten av testamentet, der Nobel redegjør for hvilke institusjoner som skal dele ut de fem prisene. Ordet kan ifølge Heffermehl oversettes med fredsforkjemper, og fungerer således som en samlebetegnels på den typen mennesker som driver med de tre kriteriene som står tidligere i testamentet: folkenes forbrødring, nedrusting av stående armeer og arrangering og spredning av fredskongresser.

            På bakgrunn av sin juridiske tolkning av testamentet, går Heffermehl i neste kapittel gjennom samtlige vinnere av Nobels fredspris fra 1901 til 2007, og vurderer om hver enkelt kandidat kan sies å stå på testamentets grunn. Man må kunne anta at boken som helhet, og dette kapittelet i særdeleshet, er resultat av et relativt stort arbeid, tatt i betraktning at Heffermehl har lest og vurdert begrunnelsene for samtlige utdelinger. Derfor er det synd at dette kapittelet enkelte steder synes å preges av litt slurv. For eksempel lister han på side 56 opp seks vinnere han mener står så langt fra Nobels idè og begrepet ”fredförfektare” at det var en alvorlig feil å gi dem prisen. Blant de seks nevner han Austen Chamberlain og Charles G. Dawes, som delte prisen i 1925. Men et par sider senere nevnes de to blant de verdige vinnerne. Poenget i kapittelet er uansett at det fra og med 2. verdenskrig har vært et dramatisk fall i verdige vinnere av Nobels fredspris. Heffermehl peker på to grunner. For det første kom krigen til å skape en spesielt forsvarsvennlig stemning i Stortinget, i tråd med stemningen i befolkningen for øvrig. Videre ble det i 1948 vedtatt et nytt system for valg av komitemedlemmer, der partiene fikk velge kandidater etter styrkeforholdene i Stortinget. Mens det tidligere hadde sittet mennesker i kommiteen med oppriktig engasjement for Nobels fredsvisjoner, ble en plass i kommiteen, fra og med 1948, en måte partiene premierte sine lojale partiveteraner på. Deretter har komiteen, ifølge Heffermehl, fjernet seg mer og mer fra Nobels intensjoner. De har tatt ut ordet fred, og latt det leve sitt eget liv, helt løsrevet fra kriteriene i testamentet. De har nektet å lytte til kritikk, hvorav Heffermehl egen kritikk øyensynlig utgjør det tyngste bidraget. Han forteller at han har skrevet leserinnlegg og sendt kapittelet   Hvordan tolke Nobels testament? til kommiteen og sekretæren.

            En av de som virkelig får gjennomgå i boken, er komitesekretær Geir Lundestad. Ikke bare viser Lundestad i sine uttalelser at han ikke har den fjerneste anelse om hvordan testamentet skal tolkes, og hva som var Nobels intensjoner med det, han har også bygget opp en svær institusjon og et svært arrangement rundt utdelingen, hvilket krever betydelige sponsormidler. At dette skaper interesse for prisen er for Heffermehl helt underordnet det tapet av frihet som ligger i å være avhengige av sponsorer. Hefferhehl nærer øyensynlig en dyp skepsis til alle mennesker med penger. Han mener, tydeligvis basert på mange års frivillig fredsarbeid, at store selskaper med mye penger simpelt hen aldri ville støtte oppriktig fredsarbeid. Heffermehls mistro til at også store multinasjonale selskaper har interesse av fred virker nærmest litt paranoid. At de store sponsormidlene, som Lundestad, må man kunne anta, bruker mye av sin tid på å skaffe, påvirker komiteens avgjørelser, kan sikkert være et poeng å reflektere over. Men at rikdom og fredsengasjement ovehode ikke hører sammen, er muligens å trekke det vel langt. 

            Mot slutten av boken vender Heffermehl tilbake til Nobels visjoner om fred, og hvilken type fredsarbeid han ønsket å støtte. Han viser at denne typen fredsbevegelse finnes og arbeider utrettelig for en verden der stater stoler på hverandre og samarbeider i stedet for å bygge vern mot hverandre. Det er når Heffermehl beskriver galskapen i at alle stater bruker penger på militærvesen i stedet for nyttige ting som skole, helse og infrastruktur, samt når han beskriver med hvilken kynisme militære og krigsprofitærer søker å gjøre verden til et så farlig sted som mulig, for å rane til seg enda mer av samfunnets penger, at Heffermehl er på sitt aller beste.

            Selv om det svenske stiftelsesstyret, som Heffermehl klaget saken inn for, konkluderte med at Den norske nobelkomiteen ikke gjør noe ulovlig når de lar fredsbegrepet leve sitt eget liv, noe det er vanskelig å forstå etter å ha lest Heffermehls bok, så er boken i allerfall et kampskrift for de av oss som er oppriktig engasjerte for fred. Uansett om Den norske nobelkomiteen ikke tar Alfred Nobels visjoner på alvor, så er det all grunn for oss andre til å gjøre det.  

Mykle, et diktet liv, av Anders Heger

Som så mange andre nordmenn, opplevde jeg Agnar Mykles bøker som et friskt innslag i ungdommen. Jeg vokste riktignok opp i en helt annet Norge enn det puritanske og hyklerske Norge, som Ask ferdes rundt i. Likevel, jeg ble kjent med Mykle i form av en slitt pocketutgave av Sangen om den røde rubin da jeg selv var student i Bergen. Det var noe forfriskende med Mykles prosa, som jeg aldri tidligere hadde vært borti: evnen til å generalisere fra hovedpersonens erfaringer, insisteringen på at ens egen måte å se verden på er den rette, uansett. Etter dette første møtet, leste jeg hele forfatterskapet ganske raskt, selv de fire bindene med brev og prosa som ble utgitt etter forfatterens død.

Også Anders Hegers biografi om den store dikterhelten, ramlet jeg tilfeldig over på et loppemarked. Allerede i 1984, enda mens Mykle var i live, ble Anders Heger bedt av forlaget Gyldendal om å skrive en biografi om den da totalt bortgjemte forfatteren, som ikke hadde utgitt noe siden Largo i 1967, men som, skulle det vise seg, hadde skrevet kontinuerlig siden. Det ble ikke noe biografi den gang, men i stedet en bok om rettssaken mot Mykle Men landet er Norge… (1985). Etter Mykles død i 1994, ble hans mange skrifter samlet, sortert og plassert sammen i ringpermer. Disse talte tilsammen 50 000 sider. Gordon Hølmebakk, Mykles konsulent i mange år, gjennomgikk alt sammen med litterær kvalitet for øyet, og utga tre bind med brev og prosa. Heger ble spurt om å gjennomgå alt sammen med tanke på en biografi, og det i hovedsak dette arbeidet Mykle, et diktet liv er resultatet av, naturligvis kombinert med intervjuer av hans nærmeste. 

Gordon Hølmebakk har i innledningen til en av de tre prosa- og brev-utgivelsene skrevet at fra om med Largo ble Mykles liv nærmest biografiløst. Både Hølmebakk og Heger har, gjennom å lese den kollosale papirmassen, nærmest kunnet følge Mykles tankerekker fra dag til dag gjennom hele alderdommen. Heger refererer til Hølmebakks påstand, men havner selv på det motsatte standpunktet. Mykles liv er i aller høyeste grad biografisk, også etter Largo, hevder Mykle. For en som har arbeidet seg gjennom den tekstmassen Heger har gjort i arbeidet med biografien, er det høyst forståelig at han fristes til å gjengi såpass mye fra Mykles mange brev og prosa fra de siste årene. Det er også høyst redelig gjort, tatt i betraktning at Heger tar sitt objekt på alvor også etter at galskapen mer eller mindre tok overhånd. Likevel blir den siste delen av boken vel gjentakende. Som en stor beundrer av Mykles romaner, og i noe mindre grad noveller, fulgte jeg forfatterens oppvekstskildinger med stor interesse. At det fantes likheter mellom Ask og Agnar var jeg allerede klar over. Men at Agnar også foretok Valemon Gristvågs motorsykkeltur gjennom Tyskland, i 1939 kom som en ikke så liten overraskelse. At også Mykle satte barn på to kvinner mens han jobbet i nord, var jeg heller ikke klar over. På de første to hundre og femti sidene kommer overraskelser og spenningsmomenter tett. Deretter er det som om det dabber av litt. De siste to hundre og femti sidene, er mer preget av gjentakelser. Det er naturligvis et narratologisk problem, hva en biograf skal gjøre med noe som gjentas mye i den biografertes liv. At Mykle var fast bestemt på å få den dobbelte nobelprisen i litteratur i 1984 (prisen for 84, samt den fra 64 som Sartre sa fra seg), blir gjentatt en rekke ganger. Er det egentlig nødvendig bare fordi Mykle gjentok det så mange ganger? Samtidig forekommer det begivenheter som kunne fungert som brudd i den etter hvert ganske monotone stemningen (leseren får etter hvert følelsen av å ha blitt sittende fast inne i Mykles skrivestue). For eksempel kan Heger fortelle om en rekke mennesker som Mykle i løpet av sitt liv satte til verden eller påvirket på annen måte. Han besvangret som nevnt to kvinner i løpet av sin tid i nord. Han annonserte etter en japansk kone, som kom over halve kloden for å møte den norske dikteren, men som ble avvist da Mykle akkurat da hadde influensa. Slike historier dukker opp en rekke ganger, og blir gjerne bare viet en bisetning. Å undersøke nærmere, og berette mer inngående, fra slike hendelser ville, rent fortellerteknisk, ha virket forfriskende på den etter hvert ganske monotone teksten. I tillegg ville biografen, ved å ta tak i slike hendelser, vist at han var i stand til å løfte blikket fra Mykles eget syn på seg selv. Mykles perspektiv på verden, har jeg allerede, som en ivrig leser av hans bøker og brev, fått i store doser.

I 1999 ble Heger tildelt Brageprisen for sin biografi om Mykle. Det var høyst fortjent. Boken er resultat av et stort arbeid. Språkføringen er elegant. Med unntak av en noe monoton stemning mot slutten, er boken i høyeste grad leseverdig.  

Anmeldt av Morten Eimot

Hvem bestemmer over livet? av Marianne Egeland

Marianne Egeland sin monografi om biografi er nå ti år gammel, og mye har skjedd i Norge siden den gang, med hensyn til hvilke krav som stilles til et godt biografisk arbeid. Egelands egen bok har nok medvirket i betydelig grad til å heve sjangerbevisstheten hos både lesere og forfattere av biografier, og med det også kvaliteten på de mange biografier som utgis her i landet. I Hvem bestemmer over livet? Biografien som historisk og litterær genre tar Egeland både for seg biografiens historie og dens mange tilsynekomster i våre dager.  Boken forelå året før hun leverte sin doktoravhandling i Nordisk Biografiens retorikk, som omhandler det samme. Boken er ikke betydelig popularisert i forhold til doktoravhandlingen. Også Hvem bestemmer over livet? synes å henvende seg til et akademisk publikum. Den største forskjellen er at der doktoravhandlingen har en klarere struktur og mer presist formulerte problemstillinger, så er boken mer av en survey som tar for seg biografien som sjanger i alt sitt mangfold.

                Bokens hovedtese synes å være at verken biografer eller lesere av biografier er klar over hvor styrende sjangerens nedarvede konvensjoner er når et liv, i all sin kompleksitet, skal presses inn i en litterær form og bli til en sammenhengende fortelling. Enkelte av de konvensjoner hun hevder ”fanger” biografen, mener hun å kunne spore helt tilbake til sjangerens fødsel for 2500 år siden.  (s.12)  Ifølge Egeland er biografien en av de siste naive sjangre. I det legger hun øyensynlig at de leses som om de er direkte gengivelser av det levde livet de omhandler, uten at leseren tar tilstrekkelig hensyn til at stoff og fremstillingsmåte nødvendigvis er resultater av en biografs mer eller mindre velbegrunnede valg og konklusjoner.

                Egelands bok består av syv kapitler. I det første kapittelet tar hun for seg biografisjangerens historie. Som skriftlig sjanger vokste biografien antakelig ut av festtaler og gravtaler i det gamle Hellas. Av de trekk Egeland mener å kunne spore fra sjangerens fødsel, er tendensen til å nedtone det hverdagslige og vanlige til fordel for det ekstraordinære og eksemplariske, noe som får den biograferte til å fremstå som et unntaksmenneske og unikum på alle måter. Videre viser hun hvordan sjangeren er blitt brukt historisk, til å fremme religiøse dyder, spre informasjon om herskerne, fremme nasjonsbygging osv. I det neste kapittelet går hun gjennom biografien som  sjanger slik den praktiseres i dag. Hennes diskusjon av den ”kontrakt” som inngås mellom leser og biograf er blant bokens sterkeste partier, og er bare blitt mer og mer aktuell ettersom stadig nye sjangeroverskridende biografier utgis. I det neste kapittelet tar hun for seg forholdet mellom liv og diktning. Selv om kapittelet er blant de korteste i boken, og selv om temaet er høyst relevant for diskusjonene som følger, så kunne hun antakelig med fordel ha kuttet noe akkurat i denne delen. På færre sider kunne hun ha fortalt at mennesker også tidligere leste forfattere inn i deres dikning.  De to påfølgende kapitlene handler om to personer som begge er blitt gjort til gjenstand for noe i nærheten av biografiinvasjoner. Den ene er Henrik Wergeland, den andre Sylvia Plath. Til sammen berører de to kapitlene omtrent alle de temaene det er verdt å diskutere med hensyn til biografi som sjanger. Kapittelet om Wergeland viser hvordan bildet av dikteren og verkene hans har endret seg med tiden. I tillegg viser Egeland med kapittelet hvor ukritisk biografene har slukt forfatterens mytologisering om sin egen person. Også kapittelet om Sylvia Plath handler om hvor forskjellig det samme biografiske materialet kan brukes. Der Wergeland-biografiene i stor grad har skullet tjene nasjonsbygging har Plath-biografiene skullet tjene feminismen. Plathbiografiene brukes også til å diskutere biografenes ansvar for de etterlatte. Plath tok selvmord i en alder av 30 år, og en rekke biografer har uten forbehold fordelt skyld blant de etterlatte. I tillegg viser Plathbiografiene et annet sentralt poeng, nemlig at biografier konstruerer sammenhenger i etterkant av begivenheten.  For Plaths del innebærer det at hele livet hennes av biografer er blitt lest som om det peker frem mot selvmordet.

                Nest siste kapittel handler om nyere norske forfatterbiografier. Ifølge Egeland har biografene en tendens til å fremstille sine objekter som om de alle er inkarnasjoner av den samme kunstnertypen; utstøtt, fattig, genial og med store alkoholproblemer. Selv om Egeland tydelig har til hensikt å vise hvordan den geniale utstøtte kunstnertypen vel så mye er en litterær konstruksjon som en reell beskrivelse av de mange forfatterne Norge har fostret, så fremstår likevel kapittelet som et forsøk på å rive ned og avsløre alle de norske dikterbiografiene. Hun påpeker utelukkende svakheter ved de mange biografiene og unngår å diskutere de gode sidene ved biografiene hun omtale, eller gode biografier generelt. Dette er en svakhet ved boken. Dersom Egeland har til hensikt å heve bevisstheten om sjanger, slik hun selv hevder innledningsvis, burde hun også ha vist hva som er god biografisk arbeid. Anders Hegers biografi om Agnar Mykle blir referert til ved et par anledninger, som eksempel på hvordan diktere kan mytologisere rundt egen person. Men Heger har i biografien nettopp ikke latt seg forlede av Mykles mange løgner, men gått livet til forfatteren etter i sømmene. Heger har på mestelig vis beholdt en kritisk avstand til sitt objekt, samtidig som han har tatt sin hovedperson på alvor. Dersom Egeland virkelig var ute etter å diskutere sjangeren burde hun også ha omtalt gode eksempler som Hegers Myklebiografi. Slik kapittelet fremstår som helhet, så får leseren inntrykk av at norske forfatterbiografer generelt ikke er til å stole på.

                I det siste kapittelet samler hun trådene. Hun vil vise hvilke mekanismer som gjør at så mange av de biograferte ligner hverandre. Et sentralt poeng for Egeland er at så mange biografier om norske forfattere er skrevet av forfattere som har stor beundring for sine objekter. Dette gjør, slik Egeland ser det, at biografiene stort sett fylles av superlativer som skal beskrive deres genialitet. De mange eksemplene hun trekker frem, gir god dekning for påstandene hennes, men igjen gjør hun det litt for enkelt for seg selv ved ikke å trekke frem de riktig gode eksemplene. Man kunne jo tenke seg at det også er en fordel om en forfatter biograferes av en forfatter, som i kraft av selv å skrive, er i stand til å forstå de ”yrkesskader” kollegaen kan pådra seg.

                Avsluttningsvis tar Egeland til ordet for at biografer bør rendyrke og spesialisere seg på det sjangermessige håndverket, og ikke la sjangeren flyte ut, og gli over i skjønnlitteraturen. Basert på hennes egne lesninger av de mange biografiene hvor forfatteren har syndet grovt, er imperativet hennes høyst betimelig og forståelig.  Heldigvis er situasjonen en annen i dag.

Anmeldt av Morten Eimot