Språk og historie av Tore Janson

Tore Jansons bok Språk og historie, en oppdagelsesreise er en fin liten bok som tar opp en rekke tema knyttet til forholdet mellom språk og historie. Boken går inn i en flere forskningsdebatter, men forfatteren presenterer stoffet i et lettfattelig og engasjerende språk. Forfatterens formål synes å være å presentere en del forskjellige måter språk og historie kan påvirke hverandre på, gjennom forskjellig eksempler som til en viss grad følgen en kronologi, men som også overlapper hverandre i kronologi. Eksemplene er i all hovedsak hentet fra Europa og Afrika. Boken er opprinnelig skrevet på svensk, men er tilpasset norske forhold, det vil si at et kapittel om eldre svensk er byttet ut med et kapittel om norrønt, samt at en del steder det svensk brukes som eksempel i den svenske utgaven, brukes norsk i den norske utgaven.

            Jansons bok er en lang reise. Den begynner med noen spekulasjoner om når språkene oppstod og ender med noen spekulasjoner om når de vil dø ut. I begge tilfeller gjelder det som et sentralt poeng for Janson at det å snakke språk er en egenskap forbeholdt mennesker. Det vil si at vi ble mennesker først når vi fikk språk, og vi fikk språk først når vi ble mennesker. Forholdet mellom menneskelighet og språk gjøres også til et avsluttningspoeng i boken; Janson spekulerer på om menneskearten kommer til å ha det samme genmaterialet om 2 millioner år. I fall det skulle se helt annerledes ut så kan det jo hende at vi kommuniserer på andre måter, og om så ikke skulle være tilfellet, ja, da snakker vi heller ikke språk i vår betydning av ordet, postulerer Janson.   

Kapitlene er tematisk bygd opp. Enkelte kapitler handler om bestemte språk, andre handler om problemstillinger knyttet til forholdet mellom språk og historie mer generelt. I første kapittel diskuterer Janson både når språkene oppstod, og hvor mange det kan ha vært av dem for tolv tusen år siden. Resonementet hans går ut på å ta for seg san-folket i det sørlige Afrika, som har levd som jegere og sankere inntil for noen generasjoner siden. Jeg blir alltid litt skeptisk når mennesker forsøker å forklare og vise hvorledes forholdene var før ved å peke på hvordan det er nå hos bestemte folkegrupper eller kulturer. Janson presenterer en ekstremvariant av denne måten å resonere på når han skriver at «måten san-folket har levd på inntil nylig, viser oss hvordan livet har artet seg på jorden det meste av menneskenes liv». Når han kommer til ordforrådet hos san-folkene går han enda lengre i å eksotisere dem. De lever, ifølge Janson, i små grupper uten ledere og har verken ord for stater, lovgivning, politivesen, krig eller lignende. De driver ikke med matematikk, og har ikke ord for tall over seks. Her spør jeg meg som leser hvor Janson har denne informasjonen fra, og hvor de han har hentet den fra, har den fra. Er det noen språkforskere som ikke har gjort et tilstrekkelig arbeid med å kartlegge det de eventuelt har satt seg fore å kartlegge? Det kan virke slik. Uansett. Poenget til Janson, og dette poenget er helt sentralt for hele boka, er at mennesker som lever i små grupper og som lever av å være jegere og sankere, ikke bytter over til større språk. Ergo må det ha eksistert omtrent ett språk per tusen eller to tusen mennesker på jorden for tolv tusen år siden, ifølge Janson. Hva skjedde så?

            I neste kapittel går Janson inn på de store språkgruppene. Han diskuterer blant annet Colin Renfrews teori om at de som begynte med jordbruk var de som snakket det indoeuropeiske urspråket og dermed trengte de andre språkgruppene unna gjennom sitt store antall. Men det finnes også andre store språkgrupper som har spredt seg, om ikke i samme omfang, så i allerfall på andre og interessante måter. Av disse er Janson såvidt innom bantusspråk, som ifølge Janson beviselig har spredt seg på samme måte som de indoeuropeiske språkene, det vil si, gjennom jordbruk. Dette kapittelet kunne med fordel vært utvidet med noen ord også om andre store språkgrupper, som dravidiske og semittiske.

            I neste kapittel tar Janson opp skriften. Han hevder at den ble oppfunnet for at stater skulle kunne eksistere og fungere. For at stater skulle kunne oppstå, måtte tilstrekkelig mange mennesker samarbeide om å bygge vanningskanaler fra de store elvene Eufrat og Tigris og Nilen, og det var der de første skriftsspråkene oppstod.

            Så kommer Janson til grekerne. At vår kulturs vugge ligger i det gamle Hellas, er blitt gjentatt til det kjedsommelige. Janson bruker heller ikke unødvendig mye plass på gresk, men presenterer noen interessante innsikter, både med hensyn til klassisk gresk, og om moderne gresk. Fra den klassiske greske kulturen, mener Janson at vi har fått store deler av vår måte å tenke om verden på. Ikke bare begynte grekerne å tenke abstrakt,  det vil si at de lot ord med konkret betydning få abstrakt betydning, de delte også verden inn i vitenskaper: historie, matematikk, fysikk, geografi, filosofi, politikk, økonomi og lignende, er alle ord med gresk opprinnelse. Det betyr at vår måte å dele verden inn på har sin rot i den greske antikken. I tillegg, og dette er kanskje det viktigste av alt, så begynte grekerne å bruke skriften på helt nye måter. De brukte den til å resonnere og å gjengi sin opplevelse av verden. Det er nettopp dette som er forutsetningen for at de kunne utvikle tankene og vitenskapene på den måten de faktisk gjorde, hevder Janson. Et interessant poeng med den moderne gresken er at det en periode eksisterte to konkurrerende skriftformer, hvorav den ene var langt mer konservativ enn den andre. Ikke overraskende ble de to skriftformene fremmet av forskjellige politiske grupperinger, der radikale kjempet for den moderne skriftformen, mens konservative kjempet for den konservative. At det til slutt ble den moderne som vant frem skyldes den helt bestemte moderne historien til Hellas. Under militærdiktaturet ble den konservative skriftformen obligatorisk, og ikke lenge etter juntaens fall ble den moderne språkformen eneste offisiell skriftform.

            Deretter kommer, naturlig nok, et kapittel om latin. Dette språkets historie har Janson skrevet en ypperlig bok om fra før, og han gjentar seg selv bare i liten grad. I Språk og historie lar han heller latin som språkhistorisk fenomen få eksemplifisere noen generelle poenger om språk, som for eksempel hvor viktig der er for et språks utbredelse og fortsatte liv at det eksisterer i skoler.

Det er et poeng det går ann å ta med seg i diskusjoner om språkdød. Så lenge språket læres i skoler har det fortsatt liv. Et annet poeng med latin er at det fotsatte å være spåket for vitenskaplige utgivelser, og vitenskaplig kommunikasjon over landegrensene i mange hundre år etter at Romerrike forsvant. I tillegg har latin gått i allianse med den katolske kirke, hvilket har vært av ikke så liten betydning for dets fortsatte eksistens. I kapittelet om latin tar Janson også for første gang opp temaene språkbytte og språkdød. En styrke ved Jansons bok er hans saklighet. Han henfaller verken til romantisk nostalgi over språkdød eller entusiasme over de store språkenes vekst. Han diskuterer saklig hva menneskeheten mister hver gang et språk ikke lenger snakkes samtidig som han annerkjenner ønsker om å gå over til større språk.   

            I det neste kapittelet tar Janson opp latinens arvinger. Her diskuteres et kjernepunkt i boken, som også tas opp igjen flere ganger. Når blir et språk et språk? Jansons løsning er å la det være opp til språkbrukerne selv å avgjøre. At dette er en problematisk løsning, er noe som blir tatt opp andre steder i boken, for eksempel når det er tale om mennesker som ikke har noe navn på språket sitt. Da må man kanskje ty til andre definisjoner. Men på spørsmål om når latin ble til romanske språk, så velger Janson å kalle de nye språkene for latin helt til språkbrukerne selv satte andre navn på det språket de uttrykte seg på. Og det skjedde først når det fantes så mektige politiske sentrum, i kombinasjon med dyktige forfattere, at de kunne presse sine dialekter over et stort område, og kalle det et nytt språk.

            I neste kapittel skriver han om germansk, norrønt og gammelnorsk. En interessant diskusjon vies den spesielle situasjonen vi hadde i Norge over lang tid der latinske bokstaver og norrøne runer eksisterte side om side i flere hundre år. Ifølge Janson var det første med innføringen av latin at normenn forstod å bruke språk og skrift på en ”hverdagslig” måte.

            Neste kapittel heter Nasjonalspråkenes tid og handler om stater tar tak i enkelte språk og gjøre dem til språket for hele riket. Dette foregår først og fremst gjennom skolene. Dette kapittelet kunne med fordel vært utvidet. Det er et av bokens korteste kapitler, til tross for at temaet er svært viktig. Forestillingen om at språk, folk og statsgrenser på en eller annen måte har en slags essensiell forbindelse er svært, svært utbredt, kanskje spesielt i Norge.

            Det neste kapittelet handler om hvordan Europas språk blir verdensspråk. Janson bruker portugisisk som eksempel for å vise noen av de måtene kolonimaktens språk kan bli brukt på i koloniene etter at de har kastet av seg kolonimakten. Hva gjelder Brasil, kom den samme mekanismen som Renfrew beskriver til å gjøre seg gjeldende da portugiserne kom, det vil si at de hadde med seg jordbruk og greide gjennom sin store populasjon å fordrive de andre (språkgruppene) mer eller mindre. Det hører naturligvis andre ting til denne historien, men poenge er at brasilianere i dag, i all hovedsak vokser opp med portugisisk som eneste morsmål. I de afrikanske koloniene derimot, fantes allerede jordbruket da portugiserne kom, hvilket gjorde at de ikke kunne overgår lokalbefolkningen i antall like lett. Dermed ble heller aldri portugisisk til morsmål for folk flest i de portugisiske koloniene i afrika. Derimot ble det adminstrasjonsspråk, og slik fungerer det også i dag, hvilket er praktisk tatt i betrakning at alle de portugisisktalende landene i afrika har mange folkegrupper med mange forskjellige språk. I asia, på sin side, fikk ikke portugiserne fotfeste i noen store kolonier. Goa og Macao er små områder. I Goa snakker i dag svært få portugisisk daglig, i Macao likeså.

            Deretter kommer to kapitler om hvordan språk oppstår og hvordan de dør. Spesielt kapittelet om hvordan språk oppstår byr på en rekke interessante kuriositeter. Spesielt interessant er det å lese om likhetene som viser seg ved sammenligning av kreolspråk som er oppstått under helt forskjellige omstendigheter, på helt forskjellige steder, basert på helt forskjellige språk. Janson diskuterer også noen av teoriene som er blitt lansert rundt dette merkelige fenomenet, men han avstår fra å støtte den ene eller den andre teorien. I det samme kapittelet omtales også den helt unike språksituasjonen i det lille landet Norge. Der ble det nemlig, under nasjonalismens mest glødende periode lansert, ikke bare ett, men to skrifsspråksvarianter. Et samnorsk ble også lansert senere, men det omtaler ikke Janson. Det sentrale for Janson er den enestående situasjonen at den unge staten faktisk tillot og støttet opp om to skrifsspråk, hvilket potensielt sett kunne vært kime til enda en splittelse. Språket er tross alt en av de viktigste identitetsmarkørene for nasjonalister rundt om i verden, men det har aldri engang vært diskutert offentlig å splitte Norge i en nynorskdel og en bokmålsdel. Derfor synes også Janson det er galt å kalle bokmål og nynorsk for to forskjellige skriftsspråk. Jansons hovedanliggende er her, som tidligere, å fastslå at hvilket språk folk bruker er opp til språkbrukerne selv å avgjøre. Når både nynorskbrukere og bokmålsbrukere mener at det de skriver er norsk, må det bety at norsk er et skriftsspråk med to skriftsspråksnormer.

            Også kapittelet om språkdød byr på interessante og overraskende momenter og perspektiver. Et kuriøst poeng er at på Papau Ny-Guinea, og mange andre steder der språk dør, går folk ikke over til engelsk eller et annet verdensspråk, men som oftest bare til et språk som er noe større enn morsmålet. Ofte kan språkene som vokser til og med være kreolspråk. Han nevner  Papau Ny-Guinea fordi det der antakelig er over hundre språk som akkurat nå er i ferd med å forsvinne fordi brukerne går over til å snakke et kreolspråk ved navn tok pisin (som kommer av ”talk pidgin”). 

            Et kapittel vies også engelsk. At det skulle bli engelsk som kom til å bli omtrent enerådende som verdensspråk er resultat av at flere faktorer har falt sammen. Den siste skjedde i og med Sovjetunionens oppløsning. Det gikk nemlig mot en todeling av den vitenskaplige litteraturen på verdensbasis, der vitenskaplig litteratur ble publisert enten på engelsk eller russisk. Men den kalde krigens slutt var det som et trylleslag hadde forandret den tidligere russiskspråklige vitenskaplige verden. Vitenskapsmenn i den tidligere østblokken gikk raskt over til engelsk. Det er ikke bare vitenskapen som har hjulpet frem engelsken. Engelskens stilling er også hjulpet frem av Storbritanias og USAs koloniseringer. I tillegg har USA hatt en nærmest enerådende posisjon på verdensscenen både politisk og kulturelt i løpet av de siste tiårene, hvilket naturligvis har hjulpet engelsk som språk. Det er med andre ord flere sammenfallende faktorer som har gitt engelsken dens sterke stilling internasjonalt i dag. Desto mer interessant er det at engelsk ikke dominerer en institusjon som tidligere har spilt en vesentlig rolle for språks utbredelse, nemlig religionen. Engelsk er ikke koblet til protestantisk kristendom på samme måte som islam er koblet til arabisk og latin til katolisismen. Amerikanske og engelske misjonærer sprer i liten grad engelsk, men gjør tvert imot et stort arbeid i å oversette og utbre bibler på folkespråk, hvilket i enkelte tilfeller virker mot engelskens utbredelse. Avsluttningsvis i kapittelet om engelsk diskuterer Janson noen av de bildene folk har av engelsk rundt om i verden. Jansons poeng er at er språk er ikke nøytralt. Det er knyttet til historie og samfunnsforhold. For mange menneskers del er engelsk knyttet til brutal undertrykkelse og overtramp mot egen kultur. At det derfor finnes de som kvier seg for å bruke engelsk tross alle fordelene det medfører, er derfor høyst forståelig. Likevel, engelsk sprer om seg. Men det er ikke først og fremst statene USA og Storbritannia sin skyld. Som stater gjør disse ikke mye for å utbre engelskens stilling i verden. USA eksporterer riktignok kultur, men det er først og fremst kombinasjon av massekommunikasjon og den sterke stillingen engelsk allerede har fått som gjør at språket i dag fortsetter å vokse på bekostning av mindre språk. For USA sin del er det også verdt å merke seg at landet aldri har hatt samme type undertrykking overfor språklige minoriteter som for eksempel Norge har hatt overfor samene. At de som utvandret til USA gikk over til å snakke engelsk, var i all hovedsak resultat av egne valg. I dag er det også mange spansktalende som lar være å gå over til engelsk etter at de har flyttet til USA. Landet har da heller ikke noe offisielt språk.

            I det siste kapittelet, som jeg alledere har vært kort inne på, gir Janson noen anslag for hvordan språksituasjonen i verden vil være om 200 år, om 2.000 år og om 2.000.000 år. Kapittelet fungerer litt som en slags oppsummering av de poengene han tidligere i boken har presentert. Hva som fører til språkdød og hva som fører til at språk oppstår, blir gjentatt. Selv om han i boken viser en rekke eksempler på hvordan språk og historie kan virke på hverandre på, så finnes det likevel enkelte generelle konklusjoner det går ann å trekke av historien.