Mykle, et diktet liv, av Anders Heger

Som så mange andre nordmenn, opplevde jeg Agnar Mykles bøker som et friskt innslag i ungdommen. Jeg vokste riktignok opp i en helt annet Norge enn det puritanske og hyklerske Norge, som Ask ferdes rundt i. Likevel, jeg ble kjent med Mykle i form av en slitt pocketutgave av Sangen om den røde rubin da jeg selv var student i Bergen. Det var noe forfriskende med Mykles prosa, som jeg aldri tidligere hadde vært borti: evnen til å generalisere fra hovedpersonens erfaringer, insisteringen på at ens egen måte å se verden på er den rette, uansett. Etter dette første møtet, leste jeg hele forfatterskapet ganske raskt, selv de fire bindene med brev og prosa som ble utgitt etter forfatterens død.

Også Anders Hegers biografi om den store dikterhelten, ramlet jeg tilfeldig over på et loppemarked. Allerede i 1984, enda mens Mykle var i live, ble Anders Heger bedt av forlaget Gyldendal om å skrive en biografi om den da totalt bortgjemte forfatteren, som ikke hadde utgitt noe siden Largo i 1967, men som, skulle det vise seg, hadde skrevet kontinuerlig siden. Det ble ikke noe biografi den gang, men i stedet en bok om rettssaken mot Mykle Men landet er Norge… (1985). Etter Mykles død i 1994, ble hans mange skrifter samlet, sortert og plassert sammen i ringpermer. Disse talte tilsammen 50 000 sider. Gordon Hølmebakk, Mykles konsulent i mange år, gjennomgikk alt sammen med litterær kvalitet for øyet, og utga tre bind med brev og prosa. Heger ble spurt om å gjennomgå alt sammen med tanke på en biografi, og det i hovedsak dette arbeidet Mykle, et diktet liv er resultatet av, naturligvis kombinert med intervjuer av hans nærmeste. 

Gordon Hølmebakk har i innledningen til en av de tre prosa- og brev-utgivelsene skrevet at fra om med Largo ble Mykles liv nærmest biografiløst. Både Hølmebakk og Heger har, gjennom å lese den kollosale papirmassen, nærmest kunnet følge Mykles tankerekker fra dag til dag gjennom hele alderdommen. Heger refererer til Hølmebakks påstand, men havner selv på det motsatte standpunktet. Mykles liv er i aller høyeste grad biografisk, også etter Largo, hevder Mykle. For en som har arbeidet seg gjennom den tekstmassen Heger har gjort i arbeidet med biografien, er det høyst forståelig at han fristes til å gjengi såpass mye fra Mykles mange brev og prosa fra de siste årene. Det er også høyst redelig gjort, tatt i betraktning at Heger tar sitt objekt på alvor også etter at galskapen mer eller mindre tok overhånd. Likevel blir den siste delen av boken vel gjentakende. Som en stor beundrer av Mykles romaner, og i noe mindre grad noveller, fulgte jeg forfatterens oppvekstskildinger med stor interesse. At det fantes likheter mellom Ask og Agnar var jeg allerede klar over. Men at Agnar også foretok Valemon Gristvågs motorsykkeltur gjennom Tyskland, i 1939 kom som en ikke så liten overraskelse. At også Mykle satte barn på to kvinner mens han jobbet i nord, var jeg heller ikke klar over. På de første to hundre og femti sidene kommer overraskelser og spenningsmomenter tett. Deretter er det som om det dabber av litt. De siste to hundre og femti sidene, er mer preget av gjentakelser. Det er naturligvis et narratologisk problem, hva en biograf skal gjøre med noe som gjentas mye i den biografertes liv. At Mykle var fast bestemt på å få den dobbelte nobelprisen i litteratur i 1984 (prisen for 84, samt den fra 64 som Sartre sa fra seg), blir gjentatt en rekke ganger. Er det egentlig nødvendig bare fordi Mykle gjentok det så mange ganger? Samtidig forekommer det begivenheter som kunne fungert som brudd i den etter hvert ganske monotone stemningen (leseren får etter hvert følelsen av å ha blitt sittende fast inne i Mykles skrivestue). For eksempel kan Heger fortelle om en rekke mennesker som Mykle i løpet av sitt liv satte til verden eller påvirket på annen måte. Han besvangret som nevnt to kvinner i løpet av sin tid i nord. Han annonserte etter en japansk kone, som kom over halve kloden for å møte den norske dikteren, men som ble avvist da Mykle akkurat da hadde influensa. Slike historier dukker opp en rekke ganger, og blir gjerne bare viet en bisetning. Å undersøke nærmere, og berette mer inngående, fra slike hendelser ville, rent fortellerteknisk, ha virket forfriskende på den etter hvert ganske monotone teksten. I tillegg ville biografen, ved å ta tak i slike hendelser, vist at han var i stand til å løfte blikket fra Mykles eget syn på seg selv. Mykles perspektiv på verden, har jeg allerede, som en ivrig leser av hans bøker og brev, fått i store doser.

I 1999 ble Heger tildelt Brageprisen for sin biografi om Mykle. Det var høyst fortjent. Boken er resultat av et stort arbeid. Språkføringen er elegant. Med unntak av en noe monoton stemning mot slutten, er boken i høyeste grad leseverdig.  

Anmeldt av Morten Eimot