Marianne Egeland sin monografi om biografi er nå ti år gammel, og mye har skjedd i Norge siden den gang, med hensyn til hvilke krav som stilles til et godt biografisk arbeid. Egelands egen bok har nok medvirket i betydelig grad til å heve sjangerbevisstheten hos både lesere og forfattere av biografier, og med det også kvaliteten på de mange biografier som utgis her i landet. I Hvem bestemmer over livet? Biografien som historisk og litterær genre tar Egeland både for seg biografiens historie og dens mange tilsynekomster i våre dager. Boken forelå året før hun leverte sin doktoravhandling i Nordisk Biografiens retorikk, som omhandler det samme. Boken er ikke betydelig popularisert i forhold til doktoravhandlingen. Også Hvem bestemmer over livet? synes å henvende seg til et akademisk publikum. Den største forskjellen er at der doktoravhandlingen har en klarere struktur og mer presist formulerte problemstillinger, så er boken mer av en survey som tar for seg biografien som sjanger i alt sitt mangfold.
Bokens hovedtese synes å være at verken biografer eller lesere av biografier er klar over hvor styrende sjangerens nedarvede konvensjoner er når et liv, i all sin kompleksitet, skal presses inn i en litterær form og bli til en sammenhengende fortelling. Enkelte av de konvensjoner hun hevder ”fanger” biografen, mener hun å kunne spore helt tilbake til sjangerens fødsel for 2500 år siden. (s.12) Ifølge Egeland er biografien en av de siste naive sjangre. I det legger hun øyensynlig at de leses som om de er direkte gengivelser av det levde livet de omhandler, uten at leseren tar tilstrekkelig hensyn til at stoff og fremstillingsmåte nødvendigvis er resultater av en biografs mer eller mindre velbegrunnede valg og konklusjoner.
Egelands bok består av syv kapitler. I det første kapittelet tar hun for seg biografisjangerens historie. Som skriftlig sjanger vokste biografien antakelig ut av festtaler og gravtaler i det gamle Hellas. Av de trekk Egeland mener å kunne spore fra sjangerens fødsel, er tendensen til å nedtone det hverdagslige og vanlige til fordel for det ekstraordinære og eksemplariske, noe som får den biograferte til å fremstå som et unntaksmenneske og unikum på alle måter. Videre viser hun hvordan sjangeren er blitt brukt historisk, til å fremme religiøse dyder, spre informasjon om herskerne, fremme nasjonsbygging osv. I det neste kapittelet går hun gjennom biografien som sjanger slik den praktiseres i dag. Hennes diskusjon av den ”kontrakt” som inngås mellom leser og biograf er blant bokens sterkeste partier, og er bare blitt mer og mer aktuell ettersom stadig nye sjangeroverskridende biografier utgis. I det neste kapittelet tar hun for seg forholdet mellom liv og diktning. Selv om kapittelet er blant de korteste i boken, og selv om temaet er høyst relevant for diskusjonene som følger, så kunne hun antakelig med fordel ha kuttet noe akkurat i denne delen. På færre sider kunne hun ha fortalt at mennesker også tidligere leste forfattere inn i deres dikning. De to påfølgende kapitlene handler om to personer som begge er blitt gjort til gjenstand for noe i nærheten av biografiinvasjoner. Den ene er Henrik Wergeland, den andre Sylvia Plath. Til sammen berører de to kapitlene omtrent alle de temaene det er verdt å diskutere med hensyn til biografi som sjanger. Kapittelet om Wergeland viser hvordan bildet av dikteren og verkene hans har endret seg med tiden. I tillegg viser Egeland med kapittelet hvor ukritisk biografene har slukt forfatterens mytologisering om sin egen person. Også kapittelet om Sylvia Plath handler om hvor forskjellig det samme biografiske materialet kan brukes. Der Wergeland-biografiene i stor grad har skullet tjene nasjonsbygging har Plath-biografiene skullet tjene feminismen. Plathbiografiene brukes også til å diskutere biografenes ansvar for de etterlatte. Plath tok selvmord i en alder av 30 år, og en rekke biografer har uten forbehold fordelt skyld blant de etterlatte. I tillegg viser Plathbiografiene et annet sentralt poeng, nemlig at biografier konstruerer sammenhenger i etterkant av begivenheten. For Plaths del innebærer det at hele livet hennes av biografer er blitt lest som om det peker frem mot selvmordet.
Nest siste kapittel handler om nyere norske forfatterbiografier. Ifølge Egeland har biografene en tendens til å fremstille sine objekter som om de alle er inkarnasjoner av den samme kunstnertypen; utstøtt, fattig, genial og med store alkoholproblemer. Selv om Egeland tydelig har til hensikt å vise hvordan den geniale utstøtte kunstnertypen vel så mye er en litterær konstruksjon som en reell beskrivelse av de mange forfatterne Norge har fostret, så fremstår likevel kapittelet som et forsøk på å rive ned og avsløre alle de norske dikterbiografiene. Hun påpeker utelukkende svakheter ved de mange biografiene og unngår å diskutere de gode sidene ved biografiene hun omtale, eller gode biografier generelt. Dette er en svakhet ved boken. Dersom Egeland har til hensikt å heve bevisstheten om sjanger, slik hun selv hevder innledningsvis, burde hun også ha vist hva som er god biografisk arbeid. Anders Hegers biografi om Agnar Mykle blir referert til ved et par anledninger, som eksempel på hvordan diktere kan mytologisere rundt egen person. Men Heger har i biografien nettopp ikke latt seg forlede av Mykles mange løgner, men gått livet til forfatteren etter i sømmene. Heger har på mestelig vis beholdt en kritisk avstand til sitt objekt, samtidig som han har tatt sin hovedperson på alvor. Dersom Egeland virkelig var ute etter å diskutere sjangeren burde hun også ha omtalt gode eksempler som Hegers Myklebiografi. Slik kapittelet fremstår som helhet, så får leseren inntrykk av at norske forfatterbiografer generelt ikke er til å stole på.
I det siste kapittelet samler hun trådene. Hun vil vise hvilke mekanismer som gjør at så mange av de biograferte ligner hverandre. Et sentralt poeng for Egeland er at så mange biografier om norske forfattere er skrevet av forfattere som har stor beundring for sine objekter. Dette gjør, slik Egeland ser det, at biografiene stort sett fylles av superlativer som skal beskrive deres genialitet. De mange eksemplene hun trekker frem, gir god dekning for påstandene hennes, men igjen gjør hun det litt for enkelt for seg selv ved ikke å trekke frem de riktig gode eksemplene. Man kunne jo tenke seg at det også er en fordel om en forfatter biograferes av en forfatter, som i kraft av selv å skrive, er i stand til å forstå de ”yrkesskader” kollegaen kan pådra seg.
Avsluttningsvis tar Egeland til ordet for at biografer bør rendyrke og spesialisere seg på det sjangermessige håndverket, og ikke la sjangeren flyte ut, og gli over i skjønnlitteraturen. Basert på hennes egne lesninger av de mange biografiene hvor forfatteren har syndet grovt, er imperativet hennes høyst betimelig og forståelig. Heldigvis er situasjonen en annen i dag.
Anmeldt av Morten Eimot
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar